Da vi fikk seteplassene for veien til Stockholm så endte vi opp med 19C og 18C. Det vil si; to midtgang plasser, en foran den andre. Ganske irriterende syns nå vi, men oddsen er jo at mange kjører to og to, og ikke så mange kjører alene. Derfor må jo alltid noen sitte der og på et fullt fly, ble det oss.

På veien tilbake var det andre boller. Det var egentlig bare latterlig og grunnen til at jeg skriver dette. Vi fikk nettopp akkurat samme type plasser på veien tilbake. Jeg vil illustrere det hele med en tegning tegnet i paint.

La meg forklare illustrasjonen. Jeg og min søster sitter på de orange. Akkurat som på veien til. De hvite er tomme plasser (jeg skal ikke påstå at det var akkurat der det var tomt, men poenget er at det ikke var et fullt fly). Så kommer vi til det utrolig sære som Norwegian gjorde. Nemlig de grønne, røde og blå setene. Disse er også par eller tre personer som reiser sammen, som også har fått plasser etter hverandre. Norwegian har med andre ord splittet folk som reiser sammen, som ikke har lyst til å reservere biletter for ekstra pris, bare for å være teite.

Flyet er ikke en gang fullt. Det hadde vært fullt mulig å flytte en av de orange med en rød og ha plass til at både meg og min søster, OG de røde hadde fått sitte sammen med de som de reiste med.  Jeg vet at vi bare kunne flytte oss selv og høre om naboen ville bytte og sånne ting, det er ikke poenget det heller, poenget er at Norwegian gjør det med vilje selvom de ikke trenger.

Folk klager over Ryan air hele tiden, jeg syns det var på tide å klage litt på Norwegian også. Hos Ryanair kan jeg hvertfall stå først i køen og få sitte med de jeg har lyst til å sitte med, selvom jeg må sloss for plassen. Her hos Norwegian hjalp det ingenting om jeg var nummer 3. på flyet, jeg fikk fortsatt ikke sitte sammen med søstra mi.

Prinsippbloggpost kaller man det.

Lånt fra TGI Fridays sin Facebook Page

Classroom training
Vi startet med 5 dager classroom-training som de kaller det, hvor man rett og slett hører på en trainer og tar notater. Dette er fra visjoner og historie og til mat og drikke og hva service er. Vi har måttet pugge viner, hvilke sauser som kommer med hvilke retter, alle knappene som må trykkes på, alle ting man skal huske å si til gjestene når de kommer. Vi har lært flere teorier som Friday’s baserer hele sin visjon på, hvordan vi skal oppføre oss, hva vi kan tilby gjestene  og hvor lenge vi skal vanske hendene. Det har vært en veldig tung prosess med mange vindruer pugget og rare navn på alkoholtyper jeg aldri har drukket, men jeg føler jeg har lært ekstremt mye.

MOC-uka
Etter 5 dager med slik trening har vi hatt noe som ble kalt MOC uka, (eller mock). Da ble venner og familie invitert til å spise under strengere forhold (mindre menyer, mindre valgfrihet osv) og til 50%. Mot at de har litt ekstra tolmodighet med kjøkken og servitører og at de gidder å svare på et spørreskjema om oppholdet. Dette må være den smarteste måten å starte på tror jeg. Da får du tid til å ta deg en ekstra titt på bestillingen før du sender den, du får tid til å huske å spørre gjesten om hvordan biffen skal være stekt og du husker å fylle på brus. Du får tid til å stoppe å tenke for at du skal få med deg alt istedet for å bli kastet ut i det i full fart og måtte lære av dine feil. Selvfølgelig var det også en mye lettere situasjon å lære av dine feil også, hvis du slo inn Chicken Fingers istedet for Chicken Fingers BLT f.eks, eller ikke bestile en Cæcar med kylling, men bare en Cæcar. Så uansett var det en veldig smart og lærerik måte å ha opplæring på.

Recognizions
Jeg vet ikke om du har sett alle pinsene Friday’s ansatte har på vesten og bukseselene sine? Hvis du ikke har lagt merke til det, så dra på Friday’s og se! Det er noe av det koseligste vi gjør syns jeg. Det er relativt store serimonier syns jeg. Staff meeting, med alle ansatte og det deles it pins til noen som har gjort det ekstra bra. Det finnes flere forskjellige som deles ut for spesielle ting, OMG pins hvis du har gjort noe ekstra, WOW pins hvis du er WOW, og en hammer hvis du jobber hard, er noen eksempler. Så leser trainer eller store manager opp fra en liste med begrunnelse for hvorfor en person har fått en pins, og så blir navnet avslørt og man må gå opp og motta denne pinsen og alle klapper og jubler. Det er så koselig. En stor motivasjonsfaktos og en skikkelig koselig guesture!

Jeg jobber deltid, så er der bare noen ganger. Men du er hjertelig velkommen!

Jeg begynte nettopp på bachelor i medievitenskap på universitetet i Oslo. Da har jeg fått spørsmålet “Hva blir du da?”. Jeg syns det blir for dumt, jeg skjønner at hvis man går på lærerutdanninga så blir man lærer, og går man på politihøyskolen så blir man politi. Men nå som det finnes så ufattelig mange yrker og utdannelser så er det ikke så enkelt, eller teit. Etter at jeg har en bachelor i medievitenskap så er det riktige spørsmålet “hva skal du gjøre da?”. Det kan hende jeg har tenkt så langt, at jeg vet hva jeg vil jobbe med, eller innenfor, og det kan hende ikke.

Hvis du absolutt skal ha en “tittel” så “blir” jeg en medieviter. Hjalp det deg noe? Nei. Du fikk ikke svar på spørsmålet ditt. Så neste gang kan du tror eksempel også spørre “Hva slags muligheter har du da?”. Det er et veldig godt spørsmål, da kan jeg få forklart deg at jeg har så mye jeg har lyst til å jobbe med og innenfor at jeg enda ikke har bestemt meg. Det er mye hyggeligere også, det gir oss mer å samtale om og du virker faktisk interessert.

Jeg er interessert i media, ok? Derfor studerer jeg det, for å “utvide horisontene” eller hva man sier. Og du, du skal mest sannsynlig ikke “bli” noe du heller, først skal du nok studere noe super interessant fordi du syns det spennende og etter det kanskje du finner en jobb som du liker skikkelig godt, og så kanskje, bare kanskje, så passer utdannelsen din med det du skal jobbe med, og kanskje ikke. Kanskje blir du ansatt på bakgrunn av personligheten din, og bare det. Det kan du ikke vite,

Men bare vit, du _er_ allerede.

Da vi var noen små og søte tutter
Som de fleste i nabolaget trodde var gutter
Da gikk vi ofte hånd i hånd,
Med nabons kanin, Ninni, i bånd.
Vi lagde parfyme av roser i hagen,
Og gikk på epleslang til vi fikk vondt i magen.
Du var litt eldre og fikk husoppgaver
Da brukte du meg og Jennifer som dine slaver.
Men det var greit for oss, ikke no moralpreken!
Du ba oss vaske badet og kalte det bare hotel-leken!

Vi satt mye bake i caravellen
Og holdt pusten gjennom hele tunellen
André stilte spørsmål på engelsk som vi ikke forsto
Men vi svarte yes eller no, og han satt og lo.
Vi kranglet vel litt og var litt vill
For jeg husker mamma tok fatt i et av våre lår og klemte til.

Tiden gikk og du ville være i fred med dine venner
Men jeg ville fortsatt at vi skulle holde hender.
Men på sydenferiene våre var alt som gode gamle
Du lærte meg og svømme, ved å dytte meg i vannet.

Pc spill var en stor del av hverdagen etterhvert.
Så stor at vi fikk “pc tid” noe vi syns var rimelig sært.
Men så mye vi sitter på pcnå for tia
Tror jeg ikke det var så dumt gitt,
Så kom vi oss litt ut og fargela bakken med kritt.
Vi holdt basar og klødde Veni for penger,
Synd at det ikke er så lett å tjene penger lenger.

Med selvsydd kjole gikk du ut av din ungdomskole
Og begynte på, ikke en, men to videregåendeskole,
Men etter en stund, endte du opp på kvitsund.

Der tok du lappen og begynte å løpe.
En hel haug av sko og klær du begynte og kjøpe.
Og selv om du ikke husker det
Syns du Robert var heit med en eneste gang,
Løpende i bar overkropp, som den heiteste brannmann.

Men det var bankebrettet som fikk deg betatt,
Dere satt og banket til langt på natt.
Og siden den gang
Har dere bare bitt sterkre
Og dere fåt nok begge familiene merke
“puuuusa pusaaa”

Så kjære Karin og Robert
Skål for dere,
For helse og kjærlighet og livets glede!

<3

Jeg får ikke stipend eller lån i år. Det er ganske problematiserende for meg ettersom jeg nettopp kom inpå medievitenskap bachelor ved UiO. Dette litt min skyld, men mest Lånekassen sin skyld. La meg utdype.

Jeg har studert 3 år allerede ved Høyskolen i Vestfold. Først et år pedagogikk som gikk bra, så et år økonomi, som ikke var noe for meg og jeg endte opp med D’er og E’er og desverre to F’er på tilsammen 15 studiepoeng. Etter dette gikk jeg mediekunnskap og det gikk også veldig bra. Så førsøkte jeg meg på en 2 årig fagskole for å studere teater. Denne skolen var ikke noe for meg i det hele tatt (noe jeg ikke vil gå dypere inn på nå) og jeg endte opp å slutte i mars. Da hadde jeg fullført første semester.

Det er her problemet kommer inn. Nå som jeg skulle studere på nytt og ikke fikk noe svar på lån/stipend-søknaden min ringte jeg fortvilt Lånekassen og spurte hva som var galt. De sa jeg var over 1 år forsinket i utdannelsen min og at jeg ikke lenger hadde rett på stipend og lån. Da jeg sluttet på fagskolen i mars informerte de meg om at jeg måtte betale tilbake pengene jeg hadde fått fra Lånekassen for vårsemesteret ellers ville jeg bli et semester forsinket. Ettersom pengene allerede var gått til å betale skoleavgift så var ikke dette mulig og jeg var dermed 1 semester forsinket. Dette tilsvarer 30 stp. Sammen med økonomifagene fra to år tidligere skulle jeg vært 45 stp forsinket i utdannelsen. Altså skulle jeg kunne motta stipend og lån.

Så får jeg beskjed av lånekassa at jeg er over et år og at første semester på fagskolen også teller som forsinket. Fordi skolen ikke har rapportert om at jeg har fullført. Skolen sier de ikke rapporer inn før kullet jeg gikk med fullfører skolen etter enda et år. Men at det ikke burde hindre meg fordi det er slik reglene er.

Så i frustrasjon ringte jrg lånekassen igjen og jeg fikk beskjed om at hvis rektor sendte inn resultater til Lånekassen om fullført første semester skulle alt gå greit. Så jeg kontakter skolen igjen og etter Mail frem og tilbake får jeg beskjed om at Lånekassen har sagt til skolen at de er en fagskole og har andre rutiner og ikke kan rapportere inn før etter 2 år. Lånekassen sier altså to forskjellige ting til meg og til skolen.

Hvordan kan jeg bli rapportert forsinket før det er gått 2 år, men ikke bli rapportert bestått før det har gått 2 år? Dette er det mest firkanta og ikke studentvennlige jeg har hørt.

Så nå må jeg studere 20 stp uten hjelp fra lånekassen før jeg kan få støtte igjen. Men det kan ta opp til 6 mnd før beståtte fag rapporteres til Lånekassen, dermed får jeg heller ikke hjelp neste halvår heller. Dette gjør at fagene jeg tar dette halvåret blir rapportert på samme tid som fagskole resultatene kommer inn, og gjør dette året bortkasta, tragisk, og tungvindt.

På grunn av andre søknadskøer ender jeg opp med 50 stp dette halvåret for å ikke ende opp med for lite stp i tilfelle noen fag jeg har tatt fra før overlapper med det jeg tar nå. Dermed studerer jeg dobbelt uten å få støtte og må dermed jobbe mer enn forventet med mindre tid enn forventet. Takk.

Været
For hva er vel en post uten å snakke om været? (Hvis du vil ha kort versjonen: det var sol da vi trengte det! Nå kan du hoppe til neste kategori!) Det skulle regne hele dagen. Det var spådd like mye regn denne dagen som på en månede. Yr og storm var ikke helt enige, og yr mente det kunne bli opphold mellom 15-17. Vi var forberedt med støvler og parasoller. Det var nydelig vær mens jeg satt hos frisøren (fra 10-14), det pøsregna da jeg skulle gå hjem (dette gjorde ingenting ettersom det var 2 min og gå og jeg hadde paraply. Så var det slik at da vi kjørte til kirken var det sol så taket på bilen var nede. Både på vei inn og ut av kirken var det sol, vi kunne til og med gi alle gjestene klem ute og ta bilder ute. Det regnet da vi kjørte i bil til fotografen men det var opphold mens vi tok bilder. Det begynte å regne akkurat da vi var ferdig med bilder! (fotografen var veldig fornøyd, for sol og blå himmel gir kjedelige bilder!) Det ble også sol da vi skulle gå fra bilen og inn til lokalet. Øspøsende regnvær kom i 2 tiden. Det var vakkert å se på fra hverandaen!

Middagen
Altså, 90 mennesker i et rom til 60, med strålende sol ute og vindstille, det ble varmt. Aircondtitionen var på, men det merktes ikke. Så middagen var varm og folk ble klamme. Men jeg tror det gikk bra for da ble de som svetta fordi de skulle ha tale, ikke de eneste som svetta liksom. Win. Maten var sykt bra, like god som på prøvesmakingen. Drikka var akkurat som forventet. Talene var ikke for lange, akkuratt passe ydmykende og morsomme og det var ikke for mange av dem. Vi følte oss rost opp i skyene og kjedet oss ikke. Gjestene får kommentere i feltet eller noe hvis de er uenige ^^. (det må nevnes at dt var god plass til 90 i dette 60-folk rommet, airconditionen var bare ikke forberedt på det).

Kaffe og kaker
Vi hadde verdens beste (i mine øyer) kaffeansvarlig. Han hadde ordnet spesielt god kaffe til oss i bryllupet. En som var “mingle”-kaffen og en som var “kake”-kaffen. Jeg kunne ikke hatt bedre kaffe. I tillegg hadde jeg de beste bakerne til å stå for bruyllupskaka, mamma og “tante”! Den var med tre forskjellige smaker i de tre forskjellige delene, så det var litt til alle jeg elsket hvordan den så ut og hvordan den smakte og hvordan kake-toppern var fikset på så den matcher meg og Robert. Så delte vi kaka med samurai sverd. DET var tøft!

Festen
Altså, jeg og Robert dro sist fra festen. Det er jo stikk i strid med hva som er normalt, vi skal jo liksom gå først og så skal alle gjestene begynne å gå. Men det var jo så liv, musikk og dansing og røykebalkongen var sosial og folk koste seg meg corona med lime i. Det er ikke alle streder man har ubegrenset (så og si) med corona. Nei så vi ble værende til klokka 0300. Da kunne vi ikke ha lokalet lenger. Jeg syns det tyder på bra fest. Jeg fikk til og med Robert til å danse med meg, og han danset med Oldemor (!), hun snakker ikke om annet! Det var så koselig. Jeg dansa med flesteparten av kompisene til Robert (de kan jo ikke si nei til bruden;)) og med fettere og selvfølgelig med pappa. Det var fint<3

Jeg tror ca dette er det jeg vil svare når du spør “hvordan var bryllupet?”.

Sånne venner du kan møte en gang i måneden og samtaler fortsatte der den slapp.

Sånne venner som du alltid vet du kan stole på selvom kontakten ikke alltid holder seg.

Sånne venner du vet hvor du har, uansett hva vennskapet må tåle.

Sånne venner som er der for deg og du trenger ikke få en bekreftelse fra de eller spørre de, du liksom bare vet det.

Sånne venner du kan fortelle ting til uten å være redd for fordømmelse og stygge blikk.

Sånne venner som holder hånden din når du gråter og sier de rette ordene fordi de vet hva du trenger.

Sånne venner er vanskelige å finne, men når du har de, så forsvinner de ikke.

Å våkne morgenen på bryllupsdagen min til et alt for høyt tall på nyhetene var helt forferdelig. Alt for mange mennesker mistet livet. Jeg brukte flere timer på å lese nyheter, blogger og gråt. Det var umulig å legge seg igjen etter halv 6 da jeg så overskriftene på nettet.

Likevel skulle jeg i dag gifte meg. Vise min kjærlighet for Gud, for mine venner og min familie. Jeg skulle være den lykkeligere bruden og gifte meg med den jeg elsker.

“Vi må jo sette ut flagg!” kommer plutselig mamma på. I et lite minutt mens vi gleder oss over bryllupet og at vi selvfølgelig må flagge for meg og min kjære. Det ble ikke noe flagg for meg på bryllupsdagen min, å flagge på full stang når resten av Norge flagger på halv stang føltes ikke rett.

Det var blandede følelser hos frisøren. Der satt jeg i fire timer og leste nyheter og fikk brus og jordbær mens noen sminket meg og satte opp håret mitt og gjorde meg finere enn jeg kunne drømt om. Nyhetene viste bilder av blodige lik i en vannkant og jeg var penere enn noen gang.

Livet mitt skulle aldri bli det samme. Det skulle heller ikke Norge. Alle er preget av det som skjedde.

Jeg sendte en tekstmelding til presten min og sa at hun gjerne måtte si noe om hendelen i kirken. Vi skulle ikke late som at dette ikke hadde skjedd. Den verste tragedien siden 2. Verdenskrig kan ikke bare dyttes under en stol, alle ville tenkt på det, alle vil snakke om det. Presten sa noen ord i kirken om tragedien som har skjedd og hvor viktig det nå var for oss å feire kjærligheten. Det er vanskelig å skulle glede seg sånn når så mange har det vondt.

Nedover kirkegulvet glemte jeg alt om hendelsen, for et par minutter. Nervene kom frem, jeg skalv, smilte, holdt på å gråte, trodde jeg skulle falle, fokuserte på gjestene, så på min kjære som ventet ved alteret, men tenkte ikke på alle de som hadde flyktet for livet den kvelden, sett venner dør og sett døden i øynene. Alle de unge som mistet venner, alle familiene som mistet medlemmer, alle som skal leve med dette. Det kom fort tilbake til tankene ved prestens ord. Men det er viktig å feire kjærligheten, det er det vi har.

Jeg fikk dårlig samvittighet for min glede. Tårer i øynene for at jeg skulle ha det så bra og at noen andre skulle ha det så vondt. At jeg skulle få oppleve min største drøm og at noen skulle oppleve sitt verste mareritt. Jeg hadde vondt i magen for offrene, for historiene og for det de delte. Jeg hadde sommerfugler i magen for at jeg kunne være så heldig. Jeg har aldri vært så forvirra. Så følesesmessig forvirra.

Da alle gjestene var samlet før middagene delte jeg Jens Stoltenberg sine ord, om ødeleggelse, stillhet og taushet. Jeg oppfordret gjestene mine til å ikke la dette ødelegge for oss, at vi skulle lage mer leven og prate med mer mennesker enn vi ellers ville gjort, fordi felleskap, samhold og kjærlighet var viktig. Jeg tror vi klarte å feire kjærlighten og glede oss over det gode vi hadde. I noen timer klarte vi å glemme grusomheten, tragedien og alle livene som gikk tapt dagen før. Vi hadde det fint med venner og familie og dyrket kjærlighet, samhold og felleskap. Midt i en tragedie. Vi feiret kjærligheten mens Norge var i sorg.